Spiseforstyrret

Jeg heter Ane, er 20 år har akkurat begynt å studere. Jeg har to mindre søsken og en kanin som hete Lilje. Jeg jobber også på en ungdomsklubb som danse- og tegnelærer. Jeg har drevet med dans hele livet, jeg får en frihetsfølelse når jeg danser. Da glemmer jeg alt rundt meg.

Da jeg var rundt 17 år begynte jeg å slanke meg. Ideen fikk jeg av ukebladene jeg fant hjemme hos farmor. Etter hvert ble jeg helt hekta på treningsblogger på nettet. Jeg brukte mye energi på å tenke på alt jeg spiste eller ikke spiste. Jeg syntes ikke jeg var bra nok. Jeg kritiserte meg selv mye. - Hvis jeg bare ble tynn, ville alle legge merke til meg, tenkte jeg. Men i stedet trakk de fleste vennene mine seg bare bort. De visste ikke hvordan de skulle snakke med meg om at jeg ikke ville spise. Og jeg klarte ikke å si fra hva som var galt. Jeg gikk alltid rundt og følte meg urolig. I ettertid har jeg skjønt at det ikke handlet om kroppen min i det hele tatt. Det at jeg ville slanke meg var egentlig en måte å si fra til alle rundt meg at jeg ikke hadde det så bra. Jeg fant meg ikke til rette på skolen, fikk ikke så mange venner.

Nå kjenner jeg en sorg når jeg tenker tilbake på de årene. Det var vanskelig for familien min som bekymret seg mye fordi jeg var så syk. Mange år forsvant, år som jeg heller kunne brukt på å gjøre ting. Jeg brukte så mye energi på å ikke like meg selv fordi jeg trodde andre ikke likte meg. Jeg har det bedre nå fordi jeg har fått hjelp av en psykolog.