Kriminell

Jeg er Ida og er akkurat ferdig med å sone en fengselsstraff for oppbevaring og salg av narkotika. Jeg rotet meg bort i kriminalitet da jeg var tolv år, nå er jeg 36. Det begynte med hasj-røyking, så begynte jeg å selge. Moren min var rusmisbruker og jeg lærte det meste av henne. Jeg visste det var dumt, men syntes det var noe jeg var god på. Jeg var ikke god på så mye annet trodde jeg. Det var spennende å leve på kanten av loven, og når man venner seg til store penger blir man grådig. Jeg var aldri redd, trodde jeg var smartere enn alle andre og hadde kontroll. Så smalt det i form av åtte politifolk som braste inn døren der jeg bodde: 42 kilo hasj, rettssak og dom. Sønnen min måtte bo hos noen andre og verden forsvant.

Jeg fikk mye tid til å tenke i fengselet. Jeg forsto at livet som kriminell hadde begrenset meg både sosialt og intellektuelt. Man blir ikke smart av å henge sammen med folk som snakker om dop og penger hele dagen. Jeg innså at jeg ikke hadde noen venner. Interesser hadde jeg ikke hatt siden barneskolen. Jeg fullførte videregående skole i fengselet og begynte å håpe på at et nytt liv var mulig. Men hvem vil ansette en som aldri har hatt en vanlig jobb og sittet i fengsel i to år? Jeg får ikke lån i banken og kan aldri kjøpe meg et sted å bo. På den måten soner jeg hele livet for det jeg har gjort. Det virker som om folk mener at jeg er kriminell resten av livet fordi jeg var det før.